Saltens flora på Internett Tilbake | Logg inn

Beskrivelse av kveinartene i Nordland

Mats G. Nettelbladt, 09.11.2001
Diakonv. 41, 8013 Bodø
Epost: mndt@frisurf.no

Kveinslekta (Agrostis) omfatter mest flerårige smalbladete og småvokste gras med påfallende små småaks i åpen topp. Seks arter er kjent i Nordland og alle disse vokser også i Salten.

Vår vanligste kveinart er utvilsomt engkvein (A. capillaris) som fortrinnsvis vokser i åpent lende, gjerne litt rikere utforminger, men trives også langs vegkanter og tørrere strender. Den fins av og til i fjellet, men er der kulturspredt. Engkvein har ofte tett, men likevel luftig topp som gjør den egna i buketter. Et bra kjennetegn på engkvein er kort og tverr slirehinne.

Lett å forveksle med engkvein er fjellkvein (A. mertensii), men denne arten er spinklere og vokser så å si bare til fjells, men der kan en altså også treffe på engkvein. Av en eller annen grunn er fjellkvein med blant de freda artene i Junkerdal-Balvatnet plantefredningsområde, men arten er alldeles ikke sjelden. Den viktigste forskjellen fra engkvein er de iøynefallende og utstikkende snerpene i småaksa.

I seinere tid er det med mennesket kommet inn en betydelig kraftigere art, storkvein (A. gigantea), som Trond og jeg har funnet både i Meløy og i Beiarn. Allerede i 1976 fant jeg den langs anleggsvegen på Sundsfjordfjellet. Storkvein kan forekomme på havstrand, men fins mest som ugras i åkrer, på vegkanter og skrotemark. Typisk for arten er mange uliklange toppgreiner fra samme punkt og greinene er sterkt ru helt ut til småaksa.

Utenom engkvein er krypkvein (A. stolonifera) den virkelig vanlige kveinarten. Men den vokser hovedsakelig vått, gjerne sammen med smårørkvein som den kan likne overflatisk, men den mangler de typiske rørkveinhåra inne i blomsten. Krypkvein er også typisk nedliggende og er et karakteristisk innslag i snart sagt all strandvegetasjon, men kan også påtreffes i myr og i fuktige vegkanter.

Hundekvein (A. canina) er en oversett art som gjør lite av seg. Den vokser i glisne matter eller tuer i myr, fuktige enger og vannkanter. Den har tynne overjordiske utløpere som vokser ut inne i bladslirene.

Ganske nylig ble bergkvein (A. vinealis) skilt ut fra hundekvein og akseptert som egen art. Den er enda mer oversett og vokser betraktelig tørrere, i bergsprekker og på skrint berg, sandmark og tørre innlandsstrender. Til forskjell fra hundekvein vokser bergkvein i tette tuer med underjordiske utløpere som vokser ut utafor bladslirene.

Bestemmelsesnøkkel

A       Slirehinna på stråblada kort og tverr, mest 0,5-1,3 mm, u/snerpe engkvein
AA       Tilsvarende slirehinne, spiss-avrunda, alltid lengre enn brei, >2 mm  
  B     Blomster med utstikkende snerpe  
    C   Vokser i glisne tepper, kort slirehinne (<1,5 gang så lang som brei), avlange fiolette pollenknapper hundekvein
    CC   Vokser i tette tuer  
      D Med korte underjordiske utløpere utenom bladslirene, avlange fiolette pollenknapper bergkvein
      DD Med korte opprette skott innifra bladslirene, korte gule pollenknapper fjellkvein
  BB     Blomster uten snerpe  
    C   Overjordiske utløpere, ihopknipen topp etter blomstringa, lang og spiss slirehinne (1,5-5 mm), toppgreiner rue  
      D Rotslående utløpere og knebøyde ofte greina strå, flate smale blad, toppen gulgrønn til brunfiolett krypkvein
      DD Tynne utløpere, grunnblad trådsmale, stråblad ofte noe sammenrulla, toppen grå- til mørkfiolett hundekvein
    CC   Underjordiske utløpere  
      D Lange og grove utløpere, høge og stive strå, breie blad (4-12 mm), 3-5 mm lang og spiss slirehinne, stor topp storkvein
      DD Korte tynne utløpere, stive sammenrulla blad, noe ru, 1,5-4 mm lang slirehinne, ihopknipen topp etter blomstringa bergkvein
Disse sidene er laget av Lasse G. Dahl, webmaster@lassedahl.com.